Kyrkja si organisering i støpeskjeen

For folk flest er kirken lokalt forankra. En kjenner til de lokale kirkene, og ofte vet man hvem folk i staben er. I Fyresdals små forhold vet mange hvem kirkeverge, prest , organist og kirketjener er. Her er det dåp,gudstjenester,  konfirmantarbeid, mulighet til å gifte seg, ha begravelse eller gå på konserter. Og litt mer. I tillegg er det alltid et lokalt menighetsråd(sokneråd). Men den lokale kirken hører til i en større sammenheng. Fyresdal tilhører det vi kaller et prosti. Det er samarbeidende menigheter som blir ledet av en prost. Hos oss heter prostiet Øvre Telemark prosti, og omfatter de aller fleste kommune innover i fylket, fra Nome til Vinje og Tinn. Det er i utstrekning det største prostiet sør for Finnmark. Her innkaller prosten prestene til jevnlige møter, nå i koronatiden er mange av disse møtenme digitale,bl.a. på zoom. Over prostiet har vi bispedømmet, som omfatter Agder og Telemark. Prostiet ledes av biskopen. Biskopen sitter i bispedømmerådet, som  har arbeidsgiveransvar for prester, kateketer og diakoner. Biskopen utøver sitt tilsyn ved å besøke menighetene på såkalt visitas. Full visitas har en med 8-12 års mellomrom.

Nå er det forslag om å endre denne organiseringen. Det er snakk om at biskopen ikke lenger skal ha arbeidsgiveransvar. Man vurderer og gi arbeidgiveransvar og vide fullmakter til prostiet. Kanskje endel oppgaver flyttes fra den lokale kommune til et fellesråd i prostiet. Hvor store skal så disse prostiene være ? Hvem skal lede dette arbeidet? Prest eller kirkeverge eller andre ? Det er slike spørsmål kirken skal ta stilling til i nær framtid. Endel er litt usikre på hva dette betyr i praksis . La oss si at en av kirkene i Fyresdal skal restureres eller få nytt orgel. Pr. idag er dette noe som bestemmes av fellesrådet i Fyresdal, i samarbeid med kommunen. Kanskje blir det nå slik at dette blir bestemt på prostiplan og ikke lokalt.Dette er noen litt bekymret for. Man er opptatt at avgjørelser tas lokalt, og ikke f.eks. langt unna, kanskje i Seljord.

Dette spørsmålet skal altså diskuteres i kirken i tiden som kommer, og idag er det langt fra klart hva som blir utfallet av dette. Følg gjerne med på kirken.no for mer informasjon.

Tore S  22.4.21

Allsangen - en kulturtradisjon i krise ?

Allsang ! Vi synger Prøysen, Erik Bye, Aasmund Olavsson Vinje, Margrethe Munthe og mange flere. Men det ser ut til at vi kanskje ikke gjør det så mye lenger. Stadig færre deltar i allsang, mange av de gamle gode sangene er i ferd med  å gå i glemmeboka. Vi kan ikke sangene utenat lenger. Selv med teksten foran oss kvir vi oss for å være med i sangen.

Dette gir også utfordringer for kirken. En viktig del av gudstjenestene og de kirkelige handlinger er salmesangen. Men vi ser på vigsler og gravferder at det er færre folk som synger. Begravelsesbyråene forteller at endel folk gjerne ser at det blir færre salmer i gravferder, for familiene sier at de ikke har tradisjon for salmesang og allsang. Problemet her er at gravfedsordningen krever at det skal være tre sanger. I stedet er det endel som heller vil ha soloinnslag med sang eller musikk, og noen ønsker strømming av musikk på høyttaler. Kirken gjør litt forskjell på gravferder og vigsler, for i vigsler kan en salme byttes ut med et soloinnslag.

Hva gjør vi ved dette ? Det er litt synd at allsangen forsvinner mer og mer, men kanskje vi i kirken må godta at vi synger noen færre salmer i kirkelige seremonier ? Selv tenker jeg at det er greit nok.  For å fremme allsangen har vi av og til allsangskvelder i kirken i Fyresdal. Da synger vi de kjente allsangene vi kanskje lærte på skolen ,og kanskje en og annen salme. 

27.10.20

Om frihet

Om å være fri


Frihet! Det er få ord i språket vårt som har slik status som akkurat dette ordet. I vår tid er det vanlig å høre at en av de viktigste verdiene vi har , det er at vi skal være fri, og få være oss selv. Men frihet er noe som finnes i flere betydninger. Noen bilder som har festet seg på mine netthinner er sort-hvitt film fra 17.mai i 1945. Når vi ser på disse bildene blir vi slått av begeistringen til folk, det er nærmest en ekstatisk glede over at krigen er slutt. Friheten er kommet tilbake.

Frihet er fortsatt et hovedtema både på 8.mai og 17.mai, men vi er mere nøkterne nå enn i 1945. Husk at det er bare folk over ca 80 år som nå har et personlig minne om 1945. Men det er ikke tvil om at vi nå lengter etter å komme ut av de begrensningene koronaviruset setter på dagliglivet vårt. Og vi må være forberedt på at det kan ta tid!
Å være seg selv, friheten til å mene hva en vil, tro hva en vil; det er viktig i vår tid. Og med rette! Men å være seg selv er litt mer komplisert enn vi tenker oss. For når vi lever våre liv, så er det også sånn at vi iscenesetter våre liv, vi prøver ofte å tilpasse oss andre, fremtre slik at vi blir aksepterte av andre, slik at vi kommer inn i de rette miljøene. Når jeg gikk på ungdomsskolen skulle alle ha Levis cordfløyelsbukser og hvite Adidas joggesko. Selvfølgelig hadde man frihet til å gå med grå terylenbukser og sandaler, men man gjorde ikke det. Man ville passe inn, og motens makt gjøre oss ufrie.


Jeg har selv hatt glede av personlighetstesten enneagrammet. Her deles folk inn i 9 personlighetstyper. En av disse er at en del folk drives av et behov for å være annerledes, skille seg ut, ikke være en del av mengden. Men hvis behovet er dette, så er du egentlig ikke fri. Hvis alle er kledd i grått, vil slike personer kanskje kle seg i rødt. Men tenk om alle begynte å kle seg i rødt, da må kanskje den som har dette behovet begynne å kle seg i grått ?
I Johannesevangeliet snakker Jesus om frihet: »Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Det er en frihet i å forholde seg til sannhet og fakta. Men jeg tenker at Jesus kanskje snakket om en indre frihet. Være trygg i seg selv, at en og kan være trygg i Gud. At vi kan tenke at jeg er skapt akkurat slik Gud ville ha meg. Da må vi ha dette som utgangspunkt, og da må vi også finne oss i at vi også har våre begrensninger. Det er viktig å ha frihet, men det er også viktig å finne våre grenser. Kanskje vi ikke har talent til å bli proff fotballspiller eller bli musikere som kan leve av det. Da må vi akseptere det, og finne andre områder vi kan utfolde oss på. Som mennesker lever vi på jorden, og da må vi finne oss i at vi lever jordnært. Vi har ikke frihet til å fly. Fisken er fri til å gå opp på land, men det er kanskje ikke så lurt. Fisken er fri i vannet. Fuglen er fri i luften. Frihet ja, men også å innse at friheten ikke gir oss fullmakt til å hindre at andre mennesker får sin frihet. At vi ikke bør ha frihet til at vi ødelegger ressursgrunnlaget for at andre kan leve bærekraftig.  Bilde: Fra 17.mai i Sørli, Lierne.


5.5.20  Tore S

Om tro og vitenskap

24.1.20 

Det hender jeg blir spurt om mitt forhold til naturvitenskap og forskning. Det virker som om en del tenker at folk i kirken tror på bibelen, men de som spør former sitt livssyn etter vitenskapen. En grunnleggende verdi i kristendommen er sannhet. "Vær sannheten tro i kjærlighet", sier Paulus.I dag er sannhet en litt truet verdi. I løpet av de siste årene har vi hørt mye om "fake news" og alternative fakta. Enkelte politiske ledere bryr seg ikke om fakta, de lager sine egne. Sannhet er en utrolig viktig verdi, men altså "i kjærlighet".

Naturvitenskapen er kanskje den viktigste vitenskapsgrenen vi har. Hvordan finner vi ut hvordan verden rundt oss er; verdensrommet og planetene, hvordan er naturen å forstå, hvordan er ting blitt til ? Den viktigste måte å finne ut dette på, er naturvitenskap. Denne  handler ikke minst  om hvilken metode man bruker for å finne ut av disse spørsmålene. Man gransker naturen med måleinstrumenter, med apparater , man samler inn fakta, og disse skal dokumenteres godt.  Når man har gjort det, da kommer man med en teori om hvordan et naturvitenskapelig fenomen er å forstå. Dagens vitenskapelige sannheter  handler om en rekke slike teorier, og utgjør grunnlaget for hvordan vi forstår naturen rundt oss. Disse teoriene er tidvis oppe til debatt. Man har ofte tatt feil, man gjør nye observasjoner, nye funn, og da kan nye teorier presenteres som er mer i samklang med ny kunnskap. Viktig for en vitenskapsmann er at en er glad i fakta og kunnskap, og ikke er ute etter annet enn det som er sett og observert. God vitenskap er slik jeg ser det ikke i konflikt med ulike livssyn eller religioner, for den svarer rett og slett ikke på annet enn hva vi ser og observerer rundt oss.Om Gud finnes eller ikke, er vel ikke vitenskapens oppgave å finne ut av ? Derfor finnes det mange dyktige ateistiske forskere , men også mange dyktige  religiøse forskere. En viktig side med vitenskapelig metodeer at man alltid er villig til å forlate gjeldende teorier, dersom man gjør nye funn som gjør gamle teorier ugyldige.

Så hvis jeg i framtida får spørsmål om hvilket syn jeg har på vitenskap , og spesielt naturvitenskap, så er svaret at det er noe jeg 100 % støtter. Hva vi gjør med denne kunnskapen er en annen sak. For denne vitenskapen gir ikke svar på etiske spørsmål og dilemmaer som tilværelsen jo er full av. Og det er viktig. Derfor trenger vi også etisk refleksjon på flere nivåer, både med filosofiske, ideologiske og evnt. religiøse utgangspunkter. Men her kommer vi til ulike konklusjoner. For etiske spørsmål er ofte vanskelige!

Tore S  ( tidl. stått i Sør-Aurdal menighetsblad).

Hva sier vi når noen er død ?

De siste ukene har jeg hørt flere ledere uttale seg når noen har dødd i forbindelse med koronaviruset. Hører at endel sier "Mine tanker går til de etterlatte".Men hvor mye skal man tenke på avdøde og de etterlatte for at en kan si det?

Mange av oss kan bli litt usikre på hva vi skal si i slike tilfeller.Når min far døde i 1996, var det endel som kom bort til meg, tok meg i handa og sa ord som "Jeg tenker på deg", " Min medfølelse" eller "Kondolerer". Kondolerer er det tradisjonelle ordet for å uttrykke medfølelse etter et dødsfall. Men mange har litt problemer med ordet, det kjennes fremmed, litt latin er det jo og. Uttrykket har et latinsk opphav , kon= sammen og dolere= føle smerte, ordet betyr å sammen føle smerte over tapet av den som er død. Selv bruker jeg ordet endel, og tenker at det er det ordet som gjerne brukes i slike anledninger. Vi har også uttrykket i kondolansehilsener, kondolanseprotokoll el.l.

En dansk begravelsesbyråagent undersøkte hva de 80 i begravelsen sa til de etterlatte, og det var 20 som sa "kondolerer". Og agenten sa at han hadde helt sluttet å bruke ordet selv.

Vi kan godt si kondolerer, vi kan bruke andre ord og uttrykk, og vi trenger egentlig ikke si noe. Ved en god klem  eller et håndtrykk ( ikke nå i koronatida) kan vi også vise medfølelse, og det er akseptert å gjøre det på den måten.

I Norge og Danmark er kondolerer det ordet som til nå har vært vanlig å bruke, selv om mange ikke gjør det lenger. I Sverige sier de "beklager sorgen !", men det høres fremmed ut for norske ører.

Så konklusjonen er at vi kan vise medfølelse på flere måter.med og uten ord. Men jeg tenker at vi godt kan bruke kondolerer, men gjøre kondolansen på andre måter når vi føler for det.

Tore S.   9.4.20

Fadervår - kirkens hovedbønn

10.3.20

Det er en stor frihet i den kristne bønn. Vi kan be stående, sittende, liggende. Vi kan be med åpne øyne eller lukkede øyne. Vi er frie til å formulere bønnene som vi vil. Hvem retter vi bønnen til ? Vi kan be til Gud, til Faderen (som i Fadervår), til Herre, til Kristus, til Jesus. Vi kan avslutte bønnen med "...i Jesu navn.Amen" . Amen betyr at det vi har bedt skal bli som vi har sagt. At dette må bli stående fast. Vi snakker også om stille bønn, At vi ber inne i oss, at vi tenker på noen vi har kjær el.l.

Disiplene til Jesus synes det var for få regler når det handlet om bønn. For de så religiøse rundt seg, og de hadde strenge regler for hvordan en skulle be, og hvor ofte man skulle be. Så når disiplene spurte om hvordan de skulle be, så lærte Jesus dem Fader vår.

Aldri redd for mørkets mak!

Stjernene vil lyse;

med et Fadervår i pakt

skal du aldri gyse.

I dag er det kommet ny oversettelse i denne bønnen. Nå heter det " Vår Far".

I kirken leder liturgen i denne bønnen, og det er fint at menigheten blir med. 

Vår Far i himmelen!

Lat namnet ditt helgast.

Lat riket ditt koma.

Lat viljen din råda på jorda slik som i himmelen.

Gjev oss i dag vårt daglege brød,

og tilgjev oss vår skuld,

slik vi og tilgjev våre skuldnarar.

Og lat oss ikkje koma i freisting,

men frels oss frå det vonde.

For riket er ditt

og makta og æra i all æve.

Amen.

Innholdet i bønnen sier noe om hva som er viktig i den kristne tro. Bønnen er også fin å bruke privat. Hvis man har et personlig andaktsliv, er det naturlig å inkludere denne bønnen der.

Tore

Fotografering i kirkene

28.1.20

Jeg har vært og sett på mange kirker. Ofte har jeg hatt lyst til å ta bilder innendørs, f.eks. i gamle stavkirker. Men så får jeg høre at det ikke er tillatt å ta bilder. Tidvis får jeg høre at det er bilder med blitz man ikke får ta. Dette gjelder altså når en er turist i kirken. I Fyresdal er det ingen begrensninger i fotografering når man er i kirken når det ikke er noe arrangement der. 

Men hva med fotografering under gudstjenester og kirkelige handlinger ? Under en gudstjeneste skal man være tilbakeholden med å ta bilder, og gjør man det, bør man være diskret. Når det er innslag med sang og musikk, eller utdeling av f.eks. 4-årsbok, hender det at noen vil ta bilder, og det er O.K.

Hva med dåp? I dag har "alle" gode fotoapparater på sin mobiltelefon, og man kan godt fotografere under dåpsseremonien. Men da fra der man sitter. Prøv å unngå å gå rundt i kirken under dåpen. Folk bør heller ikke gå helt fram til døpefonten . Vær oppmerksom på at det er fint å ta bilder etter gudstjenesten. Ett med dåpsbarn og foreldre og søsken, kanskje ett med dåpsbarn og faddere, ett kanskje med besteforeldre ? Det er da fint å ta bilder  ved døpefonten.Om man ønsker det kan presten også være med på noen bilder.

Hva med vigsler ? Når folk gifter seg er det ønsker om både fotografering og kanskje video. Det er litt opptil brudeparet hvordan man regulerer dette. Noen har gitt i oppdrag til en person å ta bilder. Det er spesielt  egnet å ta bilder under salmesang. Husk at mye blitzfotografering kan virke noe forstyrrende i seremonien. Video kan tas, men da enten fra galleriet eller fra nede i kirken. Plassen oppe i koret er reservert brudepar, forlovere , evnt. foreldre og prest. Etter at vigselen er over, går brudeparet ut under brudemarsj, og så går alle andre også ut. Det er helt greit å komme inn igjen i kirken etter en stund, for så å ta flere bilder.

Hva med gravferd ?

Det er naturlig å være mer tilbakeholdende med fotografering under gravferd, enn under de andre handlingene. Men det er ok at noen de etterlatte har bestemt, tar bilde av f.eks. kisten før seremonien begynner. Under seremonien inne, anbefaler jeg at man helst unngår å ta bilder. Når man er ute på kirkegården, og ved grava, kan man godt ta bilder, men gjør det i tilfelle diskret, og stå gjerne litt i bakgrunnen. Gravferd er en viktig hending, og når jeg ser på bilder fra gamle dager, ser vi at noen tok bilder fra gravferder da. Det er litt fint for ettertiden å se hvordan det foregikk før i tiden. Hvis de etterlatte ønsker det annerledes enn det jeg her skriver, er det ok. Det hender at noen ønsker å videooverføre en seremoni, fordi det er kanskje nære slektninger som oppholder seg i utlandet, og likevel vil se seremonien. Slike ønsker bør tas opp med prest på forhånd.Under visse forutsetninger er der greit.

Siden jeg selv tar mye bilder, vil jeg gjerne legge til rette for at det kan tas bilder i kirken. Men gjør det diskret, med respekt, og ikke gå rundt i kirken under seremonien.I etterkant av gudstjenester og kirkelige handlinger er det fritt fram for å  fotografere..

Tore S

Om kollekt og takkoffer

Kollektkasse i Brunkeberg kyrkje

Kollektkasse i Brunkeberg kyrkje

22.1.20

Når kollektposen går rundt i kirken på en gudstjeneste; hva tenker vi om det ? Blir vi glade, sure, tenker at det hører nå engang med i kirka. De fleste gudstjenester har dette innslaget. Av og til med poser, en og annen gang går vi rundt  alteret (som i Moland kirke betyr at vi må gjennom flere rom i den østlige del av kirken).Og noen ganger har vi ikke dette. I Valdres kom det engang noen foreldre og spurte om vi ikke kunne droppe kollekten på konfirmasjonsgudstjenesten. Og det gjorde vi! 

For tiden er det et satsningsområde i vårt bispedømme at man setter fokus på dette med givertjeneste i menigheten. Altså ikke bare kollekten, men at man også har givere som gir et fast beløp f.eks.hver måned . Prestene er sterkt oppfordret til å ta opp dette temaet i 2020, så derfor disse skriverier. Det kommer også en temagudstjeneste om dette i nær framtid.

Saken er at i den kristne tro oppfordres en til gavmildhet. Med sin tid, med sine penger, med sitt hus eller annet. I den første kristne tid hadde de ikke kirker, da var det kanskje den med størst stue som samlet folk til møter og gudstjenester. Et vers som dukker ofte opp når det er snakk om kollekt. er ordet fra 2.Kor 9.7: " Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av  tvang, for Gud elsker en glad giver".  

En glad giver, altså. Det er viktig å undrestreke at det er helt frivillig å gi i kirken. Det er helt OK å la offerposen passere deg i kirken, uten å legge noe opp i den. Kanskje gir man til en organisasjon man er glad i, da kan vel det være nok. Kanskje er man ikke så glad i den organisasjon som skal ha offeret, og gir derfor ingenting. Ok det også! En utfordring i våre dager er at folk ikke har på seg kontanter. Da er det jo naturlig at man ikke har noe å gi! Men så er det altså innført adgang til å gi på VIPPS. 

Noen synes det er flaut å ikke gi i kirken, føler seg kanskje litt beklemt. Det kan være dåpsfolk som har mer enn nok annet å tenke på. Min egen mor syntes det er veldig vanskelig å ikke gi noe, så hvis jeg er med, og hun ikke har penger, så sørger jeg for å låne henne eller gi henne en seddel.

Mange av ofringene i kirken går til menighetens eget arbeid, f.eks. barne og ungdomsarbeid. Men det er også endel  andre formål som også er med hvert år. Julekvelden er det Kirkens nødhjelp, andre dager kan det være f.eks.Redd barna eller Kirkens SOS.Flere ganger i året gir vi til misjonsprosjektet i Nepal. Det er soknerådet som har hovedansvaret for hvem ofringene går til, dette ansvaret kan delegeres til staben.

"Gud elsker en glad giver"! Er du ikke glad ved å gi 200 kroner, gi hundre. Ikke glad ved å gi 100 kr, gi 50. Husk at det er flere måter å gi på. Noen i Fyresdal har vært med på besøkstjeneste i Kleivgrend skogsleir. Det er også en måte å gi på. Noen er ledere elle trenere i idrettslag og musikklag. Det er også en måte å gi på. Det handler om å engasjere seg i samfunnet, finne ut hva en vil være med på, og rett og slett trene seg selv opp til å bli mer generøs. 

Tore S

Om det norske flagget

Tankar om det norske flagget

Mai , juni og juli juni er tre månader vi heisar flagget ofte. Hele åtte flaggdagar har vi denne tida. Ved offentlege bygg skal flagget heisast alle offisielle flaggdagar, men for private er det ikkje krav om dette. Men ein oppmodar gjerne til at flagget vert nytta. I tillegg til dei offisielle flaggdagane , kan ein nytta flagg ved t.d. konfirmasjonar, bryllaup, gravferd, fødselsdagar og andre spesielle høve. For nokre år sidan var eg på Bjarkøy i Troms. Ein vanleg kvardag, men eg undra meg på kvifor mange flagga denne dagen. Då viste det seg at fylkestinget kvelden føre hadde gjort vedtak om å byggje ny bru og undersjøisk tunnel ut til øya. Folk var begeistra og flagga.
Flagget er eit viktig nasjonalt symbol, og gjer mange stolte. Ikkje minst når Norge vinnar landskamper i fotball, eller Norge tek gull i VM og OL. Omgrepet « å spille med flagget på brystet» vart nytta for folk på landslaget, men for nokre år sidan ville fotballforbundet bytta flagget ut med løvesymbolet. Då vart det sterke protestar, og ein valde å behalda flagget. Likevel er flagget for nokre litt vanskeleg. Før trudde eg at norsk 17.maifeiring var noko turistar syntes var flott. Tenk å ha barnetog i staden for våpenparadar! Men du skal bare til Sverige for å sjå at mange der ikkje bare er begeistra for norsk 17.maifeiring . Er det ikkje litt for mye flagg ! Vert ikkje dette litt for nasjonalistisk ? Nyleg vart nokre politikarar kritiserte for å gå med pins som handla om FN sine mål for bærekraft. Kvifor ikkje gå med pins med det norske flagget i staden, vart det hevda. Men her det vel eit både –og. Det norske flagget tydar ikkje at Noreg skal vere seg sjølv nok, men at vi både skal ta omsyn til landet sine behov, og aktivt delta i internasjonalt samarbeid.
Det norske flagget er frå 1820-talet. Det vart teikna av Fredrik Meltzer, og korset vart vald for at alle dei andre nordiske landet hadde dette symbolet. Fargene vart valde, for at dei var eit symbol for fridom, likskap og brorskap. Den franske revolusjon var ein inspirasjon for mange i Noreg. Etter at Russland vart kommunistisk, var mange inspirert av dette her i landet. Arnulf Øverland ynskja å fjerna korset i flagget, og sa: ..og heis det rent og rødt!».
I kyrkjene i Fyresdal har vi ikkje flaggstengjar. Det er flaggstang på prestegarden, men etter at buplikta for prestar vart oppheva, er prestegarden no å rekne som ei privatbustad. Likevel nyttar vi flaggstanga her på dei aller fleste flaggdagar, og vi nyttar det og på t.d. gravferdsdagar.

Bruk flagget med stoltheit og glede, men bruk det aldri mot nokon!

Tore S  19.5 

Hva med skolegudstjenesten ?

De fleste i Norge har vokst opp med skolegudstjenesten. For de fleste rett før jul, men den kan også være på andre tider av året. Kanskje hadde noen av elevene innslag ; lesing av juleevangeliet, sang, drama eller annet. Skolegudstjeneste var tradisjon, og det var noe man hadde en gang i året. For mange elever var dette eneste gudstjeneste de var på,

De fleste har denne tradisjonen fortsatt, men det er vanlig hver jul at det er avisskriverier om steder der det er konflikt rundt denne praksisen. Nylig la et regjeringsutnevnt utvalg fram en rapport hvor de anbefalte at skolegudstjenesten i framtida skal være etter skoletid. Men da er det vel grunn til å tro at svært få elever vil komme, og en slik type gudstjeneste trengs vel ikke. Det er nok av gudstjenester og julekonserter i kirken som det er. 

Grunnen til at det er debatt om dette, er at man mener at gudstjeneste er trosutøvelse, og at det er strengt tatt ikke skolens oppgave å bidra med det. Fram til slutten av 1960-tallet var skolens kristendomsfag å regne som kirkens opplæring i kristendom. Etter dette har idealet vært at faget primært er et kunnskapsfag, hvor elevene også skal opplæres til kritisk tenkning. I Sverige har det også vært en intens debatt om skolegudstjenesten. Endel skoler vil ikke ha skolegudstjeneste hvis presten oppleves for konservativ. I noen tilfelle ønskes ikke religiøse innslag under kirkebesøket. Da en skole ikke ville at presten skule lyse velsignelsen sa presten at det gjorde hun uansett hva skolen sa.

Det kan diskuteres om skolegudstjenesten er riktig å ha. Jeg tenker at elever som ikke synes det er riktig med trosutøvelse for egen del, godt kan se seg som observatører. Kanskje unngå å delta i sangen, fadervår og trosbekjennelsen. Men ved å være til stede,  lærer de litt om hva en gudstjeneste er. Selv har jeg gjerne gjort noen vrier, for å ikke legge press på elevene. Når det er fadervår, sier jeg kanskje: Nå skal jeg be fadervår, og de som ønsker å være med på det, kan gjerne det. Kanskje jeg sier noe liknende når det er trosbekjennelse. Ellers er jo juleevangeliet sentral i skolegudstjenesten ved juletider, men prekenen har jeg selv prøvd å være mest mulig inkluderende. 

Skolegudstjeneste etter skoletid tror jeg ikke er noe godt forslag. Om det fortsatt skal være slike arrangementer, må det være litt opp til skolene å avgjøre. Skolene kan også komme med innspill om hvordan gudstjenestene skal legges opp. Det er mulig å droppe enkeltinnslag som man synes er problematiske. Men selv synes jeg det er fint med elevinnslag, og synes det mangler noe uten disse.

Det kommer fortsatt til å være diskusjon om dette. Selv deltar jeg ikke så mye i denne debatten, men tenker at det er flere måter for skolene å forholde seg til kirken på. Det kan være kirkebesøk med informasjon om historie og interiør, det kan være at man har en tegne/formingstime i kirken, en skolekonsert- eller en form for gudstjeneste.

Tore S   9.6.20

Kirkeinnslag på Z-museum i Treungen

Treungen har et fantastisk museum. Det er privat og får visstnok ingen offentlig støtte. Det er snakk om Z museum. Her har eieren boltret seg med alle slags nostalgiske gjenstander og miljøer, veteranbiler, gamle telefoner og andre duppeditter, og mye mer. Innimellom alt dette så jeg til min lille overraskelse et lite kirkelig innslag. Talestol, orgel, et Jesusbilde og noe som skulle illustrere glassmalerier. Men her var ingen informasjon om hva dette var. Hvor det kom fra, eller hva det skulle forestille.  Men museet er vel verdt et besøk, og en voksenbillett koster 120 kr.

Kvinneprester - kommet for å bli

Det har i høst vært fokus på en sak på vestlandet. En menighet har fått ny prest, og har så gått ut i intervjuer at han ikke kan samarbeide med kvinnelige prester. Han mener dette strider mot bibelens lære. Han tenker at det å være prest er forbeholdt menn. Husk at alle Jesu disipler var menn. 

Dette spørsmålet har skapt mye uro gjennom nesten 60 år. I 1963 ble Ingrid Bjerkås utnevnt til sokneprest på Senja,som Norges første kvinnelige prest,  og hun ble møtt av boikott og  motaksjoner. Ufine metoder. Idag er det slik at majoriteten av de som utdanner seg til prest er kvinner. Det går an å si at uten kvinnelige prester hadde Den norske kirke kollapset. Stilling etter stilling ville ikke bli besatt, av mangel på søkere. 

Den norske kirke har som formål å likestille de to kjønn, men har likevel vist forståelse for at noen mener dette er i strid med bibelens lære. Jeg tenker at her er det to måter å forholde seg til en slik reservasjonsrett. Mener man at kvinnelige preter er feil, er det greit hvis de er overbevist om det. Men hvis man mener det, og aktivt motarbeider kvinnelige kolleger, ja, nekter å samarbeide dem, ja da spørs det om vår kirke er tjent med slike prester. Den norske kirke ikke bare aksepterer kvinnelige prester, den ledes i dag av kvinner. Biskopen mange steder er kvinne, leder i Kirkerådet er kvinne, ja, uten kvinner ingen folkekirke. Sånn er det.

Viktig at menn og kvinner behandles likt. Menn har mye å gi i kirkelig arbeid. Det samme har kvinner. Kvinnelige prester er kommet for å bli!

23.9.   Tore S

Om å stå i gudstenesten

Hvis man stikker innom en gudstjeneste en gang, kan man se at stort sett sitter folk. Men i starten av kirkens historie stod man ofte under hele gudstjenesten. Det var ikke benker. Det var ikke stoler. Man tenkte at det å stå var en slags lovprisning eller respekt. Men etterhvert innførte man innslag av kneling, og så kom Luther og reformasjonen på 1500-tallet. Da satte man inn benker i kirkene , og man fikk hvile seg store deler av messa.

For endel år siden var jeg på studietur til Hellas, sammen med endel kolleger. Søndagen dro vi på gudstjeneste i den gresk-ortodokse kirke. En kirke som kjennetegnes av mye bruk av ikoner. I denne kirken var det ikke benker, men noen ganske få stoler inn mot veggen. I denne messa stod folk, men var man dårlig til beins kunne man altså sitte. 

I vår gudstjeneste er det noen ganger at vi reiser oss. Nemlig ved prosesjon inn (og evnt. ut), ved nattverdsliturgien, ved evangelielesningen, velsignelsen og trobekjennelsen. Nå er det planlagt at man også skal stå under første og evnt. siste salme. Når menigheten skal stå, gis det et tegn til det, eller at det sies "La oss reise oss". Dette gjelder de med god helse. Synes man det er vanskelig å stå av en eller annen grunn, ja, da blir man sittende.Helt OK.

Viser vi mer respekt for Gud når vi står ? Selv vil jeg kanskje svare nei på det. Respekt er primært en indre holdning. Men det er helt greit at en gudstjeneste kan inneholde både sitting, ståing og evnt. kneling.

Tore S

Koronastøtte til begravelsesbyråer

Fra mange kanter i verden kommer det meldinger om store dødstall  p.g.a. koronasmitte. Man skulle tro at gravferdsbyråer også i Norge hadde mye å gjøre i disse dager. Men så er det ikke. Mange byråer har mye mindre å gjøre enn vanlig, og derfor har mange faktisk  fått koronastøtte fra staten.

Hvorfor har dette skjedd ? Det er to hovedgrunner til dette. Det ene er at smitteverntiltakene (håndvask, ikke håndhilsing) har medført at det har blitt mye mindre av andre virussykdommer også. Det betyr at det har blitt færre dødsfall på bl.a. sykehjem og eldreboliger. Færre tilfelle av influensa har det og blitt. Men det er en annen ting som har vært en utfordring for byråene. Mye av inntektene kommer av arbeid med og tilrettelegging av seremonier. Under koronaen har mange seremonier blitt utsatt på ubestemt tid, og en god del har også droppet seremoni. Det har vært en veldig tung tradisjon i Norge for at man skal ha en gravferdseremoni, enten i kirken eller hos andre arrangører.  Koronaen har gjort noe med dette. Kanskje en 10-12 prosent av dødsfall har de siste månedene ikke hatt tradisjonell seremoni. Kanskje har de nærmeste hatt en stille stund rundt båra, og så har man hatt et måltid sammen privat eller på et spisested.

Dette er noe for bakgrunnen for at noen byråer har fått ekstra støtte denne sommeren. Det vi er litt spente på, er om dette betyr en varig endring av gravferdstradisjonene våre. Vil flere droppe seremoni i framtiden ? Noen tror at seremoni er obligatorisk, men det er det jo ikke. I Sverige er det ca 10 % av dødsfall i Stockholmsområdet  som ikke har seremoni, på bygda ca 5%.

Koronaen har medført mange utfordringer for familier som har mistet en av sine kjære dette året. Begrensninger i antall plasser i seremonilokalene, vanskelig med minnesamvær pga avstanden mellom personer osv. Vi må kanskje innrette oss på at det kan ta litt tid før alt er  som før.

12.8.20  Tore S

Nattverd - hvor ofte ?

 koronatiden har vi knapt hatt nattverd i messene her i Fyresdal. Jeg har en opplevelse av at nattverd  er blitt mer vanlig i norske gudstjenester de siste tiårene. I storbyene er det nattverd nesten hver eneste søndag, selv om det er veldig mange andre innslag i gudstjenesten. Som prest har jeg opplevd nattverd veldig forskjellig. Fra de første gudstjenestene i aposteltiden, var nattverd vanlig, men da ofte i samband med kjærlighetsmåltidet i menigheten. Det var et virkelig måltid, og nattverdens brød og vin sprang ut av dette. I katolsk tid var nattverden kjempeviktig, i og med at man i katolsk tenkning oppfatter at Jesus er konkret til stede i de innviiede nattverdelementene. Litt underlig er det at det ofte var nok at bare presten inntok nattverden. Menigheten så på. Jeg har selv vært til stede på en katolsk messe i Spania, og da var det slik. Denne søndagsgudstjenesten i en liten småby i nord-Spania varte bare drøye kvarteret.

Selv tenker jeg at nattverd skal være et innslag i en god del av gudstjenestene våre. De aller fleste av disse har vi med dypping (intinksjon), og da kneler vi ikke ved alterringen. Tradisjonell nattverd har vi bare noen få ganger i året. Noen synes at tradisjonell nattverd er mer høytidelig, mens andre synes det er enklere å gå til nattverd på den mer moderne måten.

På et vis er det jo Jesus som inviterer til nattverd, og det er opp til den enkelte å ta det imot eller ikke. Nattverd og dåp er to sakramenter i vår kirke, og de er likestilte. Er man "bra nok" for nattverd, er man også "bra nok" for dåp, og omvendt.  Vi har noen gudstjeneste uten nattverd. 17.mai, julaften, presentasjonsgudstjeneste for konfirmantene, konfirmasjon, de fleste familiegudstjenester, og ofte ikke når det er dåp. Husk at folk som er syke, eller har vanskelig for å komme til messe, kan be om å få nattverd hjemme hos seg selv.

Tore S   1.7.20